Kortlivede klimadrivere

Temperaturen i arktiske områder har de siste 100 årene økt med nesten det dobbelte av den globale gjennomsnittstemperaturen. Dette har ført til tidligere smelting om våren og en reduksjon av den arktiske sjøisen. Utslipp av karbondioksid, CO2, er hovedsynderen når det gjelder klimapåvirkning, men mer kortlivede drivere som metan, troposfærisk ozon og aerosoler spiller også en rolle – som i Arktis er uforholdsmessig stor.  Disse forurensningene har fått økt oppmerksomhet de seneste årene, spesielt gjennom Polarårsprosjektet POLARCAT.

Det viktigste bidraget for å redusere global oppvarming er å få til betydelige reduksjoner i CO2-utslippene. Imidlertid vil dette ikke være tilstrekkelig. CO2 har en svært lang levetid i atmosfæren, og klimaeffekten av CO2-reduksjoner vil neppe komme i tide for å hindre den raske nedsmeltingen i Arktis. Hvis en samtidig lykkes i å redusere konsentrasjonen av metan og andre forurensningskomponenter, kan nedsmeltingen bremses, mener forskerne.

Metan, som er den nest største klimagassen etter CO2, har en levetid på rundt 10 år. Den er i seg selv en potent drivhusgass, men fører i tillegg til dannelsen av ozon, også en sterk drivhusgass. Ozon har en levetid på noen uker til måneder, og dannes på bakgrunn av andre forurensende gasser, som nitrogenoksider, karbonmonoksid og flyktige organiske forbindelser. Endelig har troposfæriske aerosoler, bl.a. sot, også en betydning for oppvarmingen i Arktis. Aerosoler har en levetid på rundt en uke.

Selv om især metan kan komme fra naturlige kilder (se klimagasser), er de kortlivede klimadriverne for en stor del menneskeskapt. Sot, metan og ozon transporteres til Arktis fra bl.a. biltrafikk, landbruk og industri i Europa, USA og Russland. Klimadriverne står for rundt 45 % av de totale klimagassutslippene. En reduksjon i utslippene vil, på grunn av den korte levetiden, ha en umiddelbar effekt i Arktis.