Langtransportert luftforurensning

Forurensning kjenner ingen landegrenser. Siden 1979 har man samarbeidet internasjonalt om å kontrollere de grenseoverskridende luftforurensningene. Konvensjonen har siden da vært et betydelig virkemiddel for å beskytte miljøet fra skadene som luftforurensning har ført til.

På 1970-tallet viste forskningen at utslipp av SOx (svoveloksider) og NOx (nitrogenoksider) kunne transporteres over lange avstander i atmosfæren, og deretter avsettes til jord og vann via nedbør og partikler for så å forårsake betydelig skader på naturen. På lignende måte kan utslipp av ammoniakk (NH3), bl.a. fra landbruket, føre til overgjødsling (eutrofiering) av vassdragene.

I 1979 kom UNECEs (UN’s Economic Commission for Europe) langtransport-konvensjon ”Convention on long-range Transboundary Air Pollution”, som formelt trådte i kraft i 1983. Som en del av langtransportkonvensjonen har man utarbeidet åtte protokoller som stiller krav til landenes utslipp av forsurende forbindelser, så som SOx, NOx og eutrofierende forbindelser som NH3.

NILU har hatt feltet som sentralt forskningsområde siden 70-tallet. Gjennombruddet for konvensjonen var forskningsrapporten ”Long Range Transport of Air Pollutants, Measurements and Findings” som ble utarbeidet for OECD av NILU i 1977.