Nedbrytning av ozon i Arktis

Våre områder, som stort sett er nord for 60o og Arktis, er de områdene som det er knyttet størst usikkerhet til. Som NILUs målinger viser, er det store år-til-år-variasjoner det siste tiåret. I følge rapporten fra WMO/UNEP er det de siste tiårene stadig oftere observert betingelser som gir stor ozonnedbrytning på disse breddegradene (se bilde av skyer). Årsaken til dette er usikker, men en vet at nedbrytningen veldig avheng av temperaturen i stratosfæren, jo kaldere jo mer ozontap som en følge av dannelse av såkalte polare stratosfære skyer (PSCer) eller perlemorskyer.

PSCer  forsterker den kjemiske ozonnedbrytningen dramatisk. Sollys initierer dannelsen av klorforbindelser i stratosfæren ved hjelp av reaksjoner som foregår på PSC-partikler. Disse klorforbindelsene reagerer videre med ozon i katalytiske prosesser, og man får kraftig ozonnedbryting. Det er to hovedtyper PSCer: PSC I og PSC II. Type I dannes når temperaturen er under -78 oC og type II under -85 oC. Type II er den aller mest effektive med hensyn på ozonnedbrytning. Den første observasjonen av PSC type II i Arktis var vinteren 2004/2005 som var ekstremt kald i stratosfæren. 2011 viste rekordstor kjemisk nedbrytning av ozon i Arktis.