|
Målsetningen med avhandlingen var å øke kunnskapen om HBCD i marine økosystemer for å bidra til vurdering av eventuelle miljøkonsekvenser. Oppgaven ble utført ved NILU. Høye konsentrasjoner av HBCD i sjøfugl langt fra kilden
Avhandlingen viser at det flammehemmende stoffet heksabromsyklododekan (HBCD) oppkonsentreres i marine næringsnett, og fører til at sjøfugl kan inneholde høye konsentrasjoner av stoffet selv om de hekker langt fra kilden, og maten i nærområdet er "ren". HBCD mindre nedbrytbar enn antatt
Forbud mot andre brannhemmende kjemikalier har ført til at HBCD i dag er en av de mest brukte bromerte flammehemmerne på verdensbasis. Imidlertid har HBCD vist seg å være mindre nedbrytbar i miljøet enn tidligere antatt, noe som har satt søkelyset på stoffets potensial for bioakkumulering. Undersøkelser fra Ålesund
Laboratorieforsøk og undersøkelser i Åsefjorden ved Ålesund har vist at HBCD som har lekket ut i miljøet lett tas opp i marine organismer som skjell, krabber og fisk. Ettersom HBCD skilles relativt langsomt ut av organismene, fører dette til høye konsentrasjoner i topp-predatorer som sjøfugl. Avhengig av trekkruter og habitatstørrelse, kan fugl som hekker langt fra forurensningskilden derfor også inneholde mye HBCD. Konsekvenser for dyr
Man vet foreløpig lite om eventuelle konsekvenser for dyrenes helse og velferd. Enkelte kystområder er sterkt forurenset av denne flammehemmeren, men eksperimentelle studier har vist at mengder av stoffet kan være tilstede i sjøbunnen nær utslippene uten at sedimentlevende dyr tar det opp i nevneverdig grad. Dette vil sannsynligvis redusere bioakkumuleringspotensialet til HBCD. Ved fremtidige risikovurderinger av HBCD-forurensning i sediment bør derfor tilgjengeligheten av dette stoffet for sedimentlevende organismer tas i betraktning. HBCD funnet i blod og morsmelk
HBCD kan også tas opp i mennesker gjennom konsum av sjømat fra forurensede områder. Flammehemmeren er funnet i blod og morsmelk, men man har lite kunnskaper om stoffets eventuelle helseeffekter. Doktorgrad:
Doktorgradsarbeidet er utført ved Norsk institutt for luftforskning, og avlagt ved Biologisk institutt ved Universitetet i Oslo.
Veileder: Espen Mariussen (NILU/FFI) og Ketil Hylland (UiO/NIVA) Arbeidet er finansiert av Norges Forskningsråd.
|
