Gå til innhold

EN

Finner rester av fuktighetskrem i torsken

Siloksanene i torsken som ble fanget utenfor Tromsø kommer blant annet fra såpe, sjampo og diverse hudkremer.

Den gode, silkeglatte følelsen når du smører deg inn med fuktighets­­krem etter dusjen kommer fra en type kjemikalier som kalles siloksaner. De samme stoffene finner forskerne igjen i hårsjampo, rengjøringsmidler, bilvoks – og torsk.

– Siloksanene i torsken vi fanget utenfor Tromsø kommer blant annet fra såpe, sjampo og diverse hudkremer, forklarer forsker Nicholas Warner ved NILU i Framsenteret.

–Stoffene følger med utslagsvannet ned i sluket, og selv om en god del fanges opp i renseanleggene ser vi at betydelige mengder fortsatt slippes ut i vannmiljøet. Bare i Europa er siloksanutslippene estimert til rundt 20 kilotonn hvert år.

NILU-forsker Nicholas Warner tar prøver av torsk utenfor Tromsø.
NILU-forsker Nicholas Warner tar prøver av torsk utenfor Tromsø. Foto: Guttorm Christensen, Akvaplan-niva AS.

Stoffene med de kompliserte navnene D4 (oktametylsyklotetrasiloksan), D5 (dekametylsyklopentasiloksan) og D6 (dodekametylsyklotetrasiloksan) brukes i kosmetikk, personlige pleieprodukter og rengjøringsmidler de fleste av oss har hjemme.

D4 var mest brukt i personlige pleieprodukter fram til for få år siden, til det ble oppdaget at stoffet var giftig for en rekke organismer. Det ble da erstattet med D5, som forskerne nå finner absolutt høyest konsentrasjon av i hav og sjøer.

Høye konsentrasjoner, mange spørsmål

Warner og de andre prosjektdeltakerne fra NILU – Norsk institutt for luftforskning har nylig avsluttet et forskningsprosjekt på siloksannivåene i torsk, der målet var å finne ut mer om hvordan det marine miljøet påvirkes av siloksanet som slippes ut.

– De siloksannivåene vi finner i torskeleveren er såpass høye at det er tydelig at fisken tar disse kjemikaliene opp i seg svært raskt, forklarer Warner. Han og kollegaene undersøkte D5-nivået i torskeleveren sett i forhold til det tidligere mye brukte (og nå forbudte) industrikjemikaliet PCB for å sammenlikne i hvor stor grad stoffene hoper seg opp i fisken. D5 dominerte med opptil ti ganger høyere verdier.

Så høye konsentrasjoner av dette stoffet i prøvene, og i løpet av så kort tid, får forskerne til å lure på hvor lenge D5 vil forbli i fisken – selv etter at utslippene stanses. Foreløpig ser de ikke noen tegn til at siloksaner er direkte dødelig, men Warner og kollegaene vil gjerne finne ut hvordan konstant eksponering påvirker fiskens helse over tid.

De lurer også på om siloksaner hører til stoffene som ikke brytes ned, men hoper seg opp i organismer og dyr. Dermed kan konsentrasjonen stige oppover i næringskjeden.

Warner forklarer denne prosessen ved å beskrive hvordan siloksaner som føres ut i havet lett binder seg til blant annet plankton og annet organisk materiale som synker ned på havbunnen. Dette materialet blir spist av bunnlevende dyr som snegler, kråkeboller og sjøstjerner, som igjen blir spist av blant annet torsk. Siden torsken er høyere i næringskjeden, ender den med de høyeste verdiene.

Flere studier, få svar

Flere tidligere studier av innsjøer har rapportert at siloksan har potensiale for slik opphopning, men resultatene er motstridende. Studier av innsjøer i Norge har vist at D5 hoper seg opp – bioakkumulerer – i næringskjeden, mens dette motsies i tilsvarende kanadiske studier. For forskerne fra NILU betyr dette at de må utforske hvilke andre faktorer som kan være viktige for hvordan siloksaner oppkonsentreres i fisk og andre sjødyr.

En annen årsak til de motstridende resultatene kan også ha å gjøre med at forskerne finner stor variasjon i konsentrasjonene av siloksaner i fisken. Warner og hans kollegaer tror dette kan henge sammen hvilken fiskeart det dreier seg om, hvor fisken er i utviklingen og hvor stor den er.

– Våre resultater viser en forbindelse mellom torskens lengde og vekt og D4 og D6 -nivået, forklarer Warner, – og dette tror vi kommer av at torsken klarer å skille ut både D4 og D6 etter hvert som den vokser. Torskens forbrenning og evne til å skille ut siloksanet ser ut til å øke med torskens størrelse, men vi finner ingen forbindelse mellom torskens lengde og vekt for D5.

Dette kan skyldes at eksponeringen for D5 er så høy at torsken ikke klarer å kvitte seg med det så fort som med D4 og D6, og dermed blir stoffet værende i fisken over tid. Dermed er også risikoen for skadevirkninger større.

Puster ut siloksanet

Så hva betyr de høye siloksannivåene for mennesker som spiser mye torsk?

I fjor gjennomførte forskere ved NILU og Universitet i Tromsø en undersøkelse der de tok blodprøver av en rekke kvinner i Tromsøområdet, og ingen av disse prøvene viste unormalt høye siloksannivåer. Noe vil man finne, forklarer Warner, fordi siloksaner finnes i en rekke produkter mange av oss benytter nesten daglig. Men samtidig er det slik at respirasjon – det å puste i luft – ser ut til å være en meget effektiv måte å kvitte seg med siloksaner på.

Siloksaner er nemlig flyktige stoffer som fordamper lett, og dermed følger de med åndedrettet ut av kroppen. Dette gjelder både for mennesker og andre pattedyr – men ikke for fisk, som jo lever i vann. Prøver fra fisk fanget på Svalbard viser høye siloksankonsentrasjoner, mens prøver fra sel fanget i samme område viser langt lavere verdier.

Videre forskning

NILUs forskere er svært interesserte i å følge opp funnene i en videre studie som starter opp i juni 2014. I tillegg til eventuelt få bekreftet resultatene fra det nylig avsluttede prosjektet ønsker Warner og kollegaene både å videreutvikle metodene og utvide utvalget prøver de tar.

I tillegg til leverprøvene vil de ta vannprøver for å granske siloksannivåene i kystområdene utenfor Tromsø. Årsaken er at de ønsker å finne ut utslippsnivåene av siloksaner i avløpsvann, og hvilke konsentrasjoner torsken utsettes for. De vil også ta prøver fra muskelvevet i torsken, fordi det hovedsakelig er den delen av fisken mennesker spiser. Foreløpige prøveresultater og data vil foreligge i august/september.

– Dette er et utfordrende forskningsområde vi rett og slett vet for lite om, sier Warner. – Derfor er vi glade for å få denne muligheten til finne ut mer om hvordan siloksaner påvirker torsken og resten av miljøet i havet.

Artikkelreferanse:

Warner et.al., “Allometric relationships to liver tissue concentrations of cyclic volatile methyl siloxanes in Atlantic cod”, Environmental Pollution, 2014, http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0269749114001225

Mer om prosjektet

Forskningsprosjektet om siloksan i torsk er finansiert ved NILU og gjennom flaggskip-prosjektet «Emission, Exposure, and Residence times of cyclic siloxanes in Tromsøysund».

De foreløpige resultatene er publisert i tidsskriftet ”Environmental Pollution», og viser at torsken tar opp siloksaner svært raskt.

I tillegg henger siloksannivåene forskerne finner sammen med både utslippsnivået og fiskens lengde og vekt.