– All my life is work, sier nanoforskeren Maria ivrig, mens hun på engelsk, og med den største selvfølge, kaster rundt seg med ord som cytotoksisitet, genotoksisitet, oksidativt stress, nanomaterialer… Hun er leder av Helseeffektlaboratoriet på NILU, og er mer enn normalt engasjert i sine prosjekter. Hun har ikke vært lett å «fange» til denne samtalen.
Vil du vite den egentlig grunnen til at jeg flyttet til Norge? Den er litt personlig, smiler hun. – Min samboer flyttet til Norge i 2002 for å arbeide på UiO, og jeg forsøkte å få meg en stilling i Norge for å være sammen med ham. Han er engelsk og jeg er slovakisk, og vi hadde valgt oss Norge fordi det var et land som verken var hans eller mitt, og som ingen av oss hadde tilknytning til.
NILU kan skilte med et svært internasjonalt forskningsmiljø – som slovak representerer Maria Dusinska en av 28 forskjellige nasjonaliteter ved NILU. Hun har studert biologi og genetikk, og hun snakker engelsk, russisk og tsjekkisk, og forstår en del tysk, i tillegg til morsmålet. Hun har en doktorgrad i genetikk fra Comenius University i Bratislava, og en annen i genetisk toksikologi, mutagenesis and carcinogenesis fra Cancer Research Institute, SAS, også i Bratislava. Hennes to avhandlinger har titlene “Use of mammalian cells in vitro in the screening of cytostatic compounds” og “Contribution to study of DNA-repair, DNA-replication and neoplastic transformation in vitro”.
Fra 2000-2002 var hun styremedlem (Councillor) i The European Environmental Mutagen Society (EEMS). Hun har også arbeidet som nasjonal ekspert i bioteknologi og genomikk i EU (undersøkelser av struktur og funksjon av organismers fullstendige genetiske materiale), og er nå medlem i Scientific Committee on Consumer safety (SSCS) i EU.
– Jeg kom til NILU etter å ha undervist i matvaretoksikologi ved UiO, forteller hun. På NILU ble hun snart svanger med, og fødte, sitt hjertebarn: Helseeffektlaboratoriet. Laboratoriet var i sin spede begynnelse da Maria begynte i 2006. I 2008 ble det høytidelig åpnet, og omfatter nå tre laboratorier og et mikroskoprom.
Helseeffektlaboratoriet
Maria blir ivrig når hun snakker om helseeffektlaboratoriet. – Vi tester toksisitet (giftighet) av forurensninger på cellenivå. Tanken er at helseeffektlaboratoriet skal gi myndighetene bedre mulighet til å regulere bruk av nye produkter. Vi kan utføre tester for næringslivet for å sikre at de ikke utvikler og selger produkter som har uheldig påvirkning på menneskers helse og miljø.
Hun er veldig stolt over at laboratoriet er det eneste i Norge som er GLP-sertifisert (Good Laboratory Practice) i in vitro-toksisitet, genotoksisitet og nanotoksisitet.
NANoREG
Maria er prosjektleder for NorNanoREG, et prosjekt som er støttet av forskningsrådet. Prosjektet komplementerer EU-prosjektet «NANoREG – A common European approach to the regulatory testing of Manufactured Nanomaterials».
– I framtiden vil nanoteknologi bli viktigere og viktigere, sier Maria. – Vi må på et tidlig tidspunkt være i stand til å teste om nanopartikler er bra eller ødeleggende for celler for å kunne ta raskere og bedre beslutninger om forsvarlig anvendelse av nanomaterialer. Det innebærer å teste produkter under utvikling før de slippes på markedet. Vi er interessert i mekanismer der nanomaterialene samhandler med cellene, og vi forsøker å utvikle raskere, mer effektive og mer robuste metoder for testing.
Nanomaterialer og nanoteknologi
– I dag finnes nanomaterialer overalt: i sokker, i sprayer og på innsiden av melkekartonger for å nevne noe, sier Maria. – Ta for eksempel nanosølv. Det brukes som lukthemmende middel i sokker. Når sokkene vaskes forsvinner sølvet ut med avløpsvannet og havner til slutt i økosystemet. Nanopartikler er så små at de kan trenge igjennom cellemembranen. Vi vet ikke hvilke følger det kan få for miljøet i det lange løp.
– Nanoteknologien gir oss uante muligheter, men også ukjente effekter, fortsetter hun. – Et godt eksempel er nanomedisin fordi nanopartikler kan trenge igjennom celleveggen og drepe kreftceller, men siden nanopartiklene er så små reagerer de også veldig lett med andre stoffer. Det kan gi gode, men også skadelige egenskaper. Det er som å kaste kron og mynt.
En hovedteori om helseeffekter som følge av bruk av nanopartikler er at de kan forårsake såkalt oksidativt stress. Det kan ødelegge både cellevegger, proteiner og DNA. Hvis disse skadene hoper seg opp kan de resultere i skader på organer og cellesystemer i kroppen. Oksidativt stress kan forårsake betennelsesreaksjoner, være cytotoksisk (skade cellene) og apoptosisk (føre til programmert celledød).
Påvirkning på menneskekroppen
Selv om NILU er et miljøinstitutt, og miljøgifter er et av våre kjerneområder, forbindes instituttet ofte helst med luftkvalitet og luftforurensning. Finnes det en tydelig sammenheng mellom helseeffektlaboratoriet og NILUs øvrige forskning?
– NILU overvåker nye miljøgifter, bl.a. som forurensning i luft. I helseeffektlaboratoriet kan vi teste hvordan de forskjellige komponentene i luften påvirker menneskekroppen ved å teste dem på celler fra lunger, sier Maria.
Når Maria og hennes kollegaer på Helseeffektlaboratoriet utfører slike tester tar de celleprøver fra lunger, nyrer eller andre organer og tilsetter for eksempel miljøgifter, mikropartikler eller nanomaterialer. De tester om disse sammensetningene er skadelige eller ødeleggende for cellene, om de fører til skader i DNA-et, om de kan føre til genmutasjoner, eller om de er kreftfremkallende.
De ønsker å kontrollere og forstå partiklenes adferd, skjebne og effekter.
– Vi ser på veldig små partikler – fra én til hundre nanometer, forklarer Maria. – De kan ha forskjellig størrelse, form og overflate. De er så små at de ofte reagerer lett med andre stoffer, og de samme stoffene kan reagere forskjellig med hverandre avhengig av om de er i luft, vann eller i kroppen. Det er fascinerende!
Nye og bedre tester
Laboratoriet har utviklet nye og bedre metoder, og arbeider kontinuerlig mot mer effektive, robuste og raskere tester. Alle testene er in vitro. Det vil si at testingen foregår med cellekulturer i glass eller petriskåler, og ikke på dyr eller mennesker. – Det er billigere, gir raskere resultater og er mer etisk, sier Maria.
– Jeg føler at jeg har beveget meg i en sirkel, fortsetter hun. – Etter ti år med studier på mennesker (human molecular epidemiology studies), er jeg nå tilbake der jeg startet: med in vitro-testing.
Om hun kan si hvilke spørsmål som, etter hennes mening, er de største vi trenger å finne svar på i forbindelse med menneskers helse og miljøet vi omgir oss med? Hun trenger ingen tenkepause.
– Vi trenger å forstå alle faktorer for å gjøre livet sunnere. Vi blir eldre, vi lever lengre. Vi trenger å finne betingelsene for å gjøre livet som eldre bedre. Ikke bare livsstil, ernæring, miljø og samfunn, men vi må identifisere de mest skadelige faktorene for å unngå sykdom. Vi må se hele bildet. Det avhenger av genetikk også, og arv, og miljø. Det er kombinasjonen som er viktig!
