Gå til innhold

Høyt hår og hull i ozonlaget: 80-tallet

Sprayboks som sprayer
Foto: Shutterstock

Midt på 80-tallet hadde vi store skulderputer, høyvannsbukser og enormt hår. Noe av æren for det skulle hårsprayen ha – og de fleste sprayboksene i hus og hjem inneholdt klorfluorkarbonbaserte drivgasser. KFK-er, som stoffene blir kalt, ble brukt i en rekke ulike produkter og industrier verden over.

Dessverre er det også slik at KFK-er i kontakt med intenst sollys blir brutt ned og frigjør et såkalt klorradikal. Klorradikalet river bokstavelig talt ozon­molekyler (O3) fra hverandre, noe som igjen bryter ned ozonlaget.

Resultatet ble altså et hull, som ble oppdaget i 1985 av britiske forskere, og som ble fulgt opp av den etter hvert verdensomspennende Montréalprotokollen.

Ozon øker fortsatt

Montréalprotokollen førte til at produksjon av KFK-er og haloner ble forbudt på verdensbasis i 2010, men det vil likevel ta mange tiår før stoffene forsvinner fra stratosfæren.

Ozon er i utgangspunktet skadelig for menneskers helse, økosystemer og materialer, men senere studier har også dokumentert ozonets rolle i klimasammenheng, som den tredje viktigste menneskeskapte klimagassen.

Forskerne ser også at bakgrunnsnivåene av ozon fortsatt øker, uten at det er klart hva dette kommer av.

Viktige klimaprosjekter og aktiviteter på NILU på 80-tallet

1980: Fase 2 i prosjektet «Sur nedbørs virkning på skog og fisk» avsluttes, og erstattes bl.a. av det mer langsiktige «Statlig program for forurensningsovervåking», etter oppdrag fra Statens Forurensningstilsyn (SFT). NILU har ansvaret for måleprogram og databearbeiding.

1981: British Petroleum Ltd. finansierer en utvidelse av NILUs undersøkelser av luftforurensninger i arktiske områder. Målet er å fremskaffe grunnlagsdata for vurdering av hvordan en eventuell oljevirksomhet vil påvirke miljøet i Arktis.

1983: Konvensjonen om langtransporterte grenseoverskridende luftforurensninger trår i kraft, etter å ha blitt ratifisert av 24 land. Gjennom koordineringsarbeidet og et prosjekt der NILU og Institutt for geofysikk ved UiO fikk i oppdrag å undersøke hvordan reduserte svovelutslipp kan påvirke den sure avsetningen, spilte NILU en viktig rolle i etableringen av grunnlaget for Konvensjonen.

1984: Resultatene fra NILUs undersøkelser i Arktis bekrefter at området tilføres betydelig luftforurensning fra daværende Sovjetunionen og Europa, særlig i vinterhalvåret. De viktigste kildene er de store industriområdene i den nordlige delen av Sovjetunionen (Kola, Uralområdet og Norilsk).

Illustrasjon av jordkloden med ozonhullet over Antarktis
Ozonhullet slik det så ut 8. oktober 1985, samme år som det ble oppdaget av britiske forskere. Blått og lilla markerer områdene med minst ozon. Foto: NASA Ozone Watch

1985: Britiske forskere oppdager hullet i ozonlaget over Antarktis. I etterkant av dette foreslår NILU-forskere å opprette en «ren luft»-stasjon på Spitsbergen, som kan fungere som en «lyttepost» for endringer i atmosfæren. Målinger i Arktis anses for nødvendige for å få oversikt over hvordan luftforurensningen i det lange løp kan påvirke klimaet på kloden. Samme år opprettes det et felleseuropeisk program for å studere effektene av langtransportert forurensning på skog, etter at det ble rapportert om skogdød over sentrale deler av Europa.

1986: Tsjernobylulykken førte til radioaktivt avfall over deler av Norden. Norge hadde fra før ikke overvåkingsnett for radioaktive målinger, men i kjølvannet av Tsjernobylulykken ble NILU bedt om å utstyre sine overvåkingsstasjoner for luftforurensning med instrumenter som også måler radioaktivitet i luft.

1987: NILU og Det norske meteorologiske institutt samarbeider om å utvikle en EMEP-modell for langtransport av nitrogenoksider i Europa. Beregninger utført ved hjelp av modellen viser at østeuropeiske land bidrar mest til svovelavsetningen som måles ved de ulike EMEP-målestasjonene, mens Vest-Tyskland er en hovedkilde for nitrogenoksider.

1988: NILU deltar i EUROTRAC-samarbeidets delprosjekt TOR (Tropospheric Ozone Research), som skal kartlegge den atmosfærekjemiske sammensetningen med vekt på bakkenær ozon og gasser som virker inn på ozon. Samme år starter byggingen av forskningsstasjonen ved Zeppelinfjellet.

1989: NILU feirer 20 år, og forskningsstasjonen på Zeppelinfjellet står ferdig. Målinger av klimagasser og globale luftforurensninger som skyldes bruk av fossile brensler, industriutslipp og annen menneskelig aktivitet starter opp i regi av NILU samme høst. Zeppelin inngår etter hvert i GAW – Global Atmospheric Watch-nettverket i regi av Verdens meteorologiorganisasjon (WMO).

Zeppelinobservatoriet på Svalbard anno 1989
Zeppelinobservatoriet på Svalbard står ferdig i 1989, samme år som NILU fyller 20 år. Observatoriet har siden starten vært en del av det internasjonale overvåkingsnettverket GAW – Global Atmospheric Watch. Foto: NILU
Kilder:

NILUs årsrapporter fra 1969-2014

Sivertsen, Bjarne: NILU; 40 år i lufta

NILUs nyhetsartikler på http://www.nilu.no

Store Norske Leksikon, https://snl.no/

Wikipedia, https://no.wikipedia.org/

I tillegg bidrag fra forskningsdirektør Kjetil Tørseth, forskningsdirektør Jozef M. Pacyna og forsker Rebecca Jayne Thorne