Forurensning fra britiske fabrikkpiper regnet ned over norsk natur på 70- og 80-tallet. Resultatet var innsjøer fulle av døde fisk, hissige politiske debatter og engasjerte naturvernere. Men hvordan hang det hele sammen?
På 70-tallet var det ikke allment kjent at luftforurensning kunne bli spredt med vind og vær over store avstander. De forskerne som på begynnelsen av 70-tallet ymtet frampå om at forurensning kunne transporteres med luftstrømmene og falle ned som forurenset nedbør et helt annet sted, ble avvist, ikke minst av politiske årsaker. Forurensning var et nasjonalt anliggende, og at industriutslipp i ett land kunne forurense et annet land var et betent og ømtålig emne. Forskerne måtte bevise sine påstander.
Gjennombruddet var forskningsrapporten «Long Range Transport of Air Pollutants, Measurements and Findings», som NILU utarbeidet for OECD i 1977. Den ble epokegjørende for forståelsen av langtransportert luftforurensning, idet den klart viste at forurensning kunne transporteres over store avstander, og at de enkelte landene hadde liten mulighet til å redusere sur nedbør gjennom kun nasjonale tiltak.
Viktige klimaprosjekter og aktiviteter på NILU på 70-tallet
1969: Som del av NORDFORSK-programmet starter NILU opp undersøkelser av luftforurensningens betydning for atmosfærisk korrosjon, i samarbeid med bl.a. Bergen Materialprøveanstalt, Universitetet i Bergen, Bergen Tekniske Skole og Sønnichsen Rørvalseverk.
1970: Også som del av NORDFORSK-programmet utvikler NILU den første prøvetakeren for SO2-målinger fra fly. Prøvetakeren blir montert på NILUs målefly, og brukes rutinemessig til måling av langtransport av luftforurensning.
1971: NILU utarbeider oversikt over luftforurensning ved mulig fremtidig plassering av en hovedflyplass for Oslo, på vegne av Flyplassutvalget. Samme år åpner observatoriet Birkenes i Aust-Agder, for å overvåke langtransportert forurensning til Skandinavia.
1972: OECD-prosjektet «Long-range Transport of Air Pollutants» (LRTAP) settes i gang 1. juli. NILU er involvert i det nasjonale måleprogrammet i Norge, som inngår som del av LRTAP, og koordinerer i tillegg de andre deltakende landenes delprosjekter.
1974: NILU starter målinger av luftforurensninger i Ny-Ålesund på Svalbard.
1975: NORDFORSK-programmet «Årsakene til nedbørens forsuring» avsluttes, og et første utkast til sluttrapport for LRTAP legges fram for videre bearbeiding. 76 målestasjoner i 11 land har levert døgnlige observasjoner i løpet av prosjektet. På 70 av stasjonene ble det tatt prøver av nedbør for kjemisk analyse, mens på 54 stasjoner ble luftens innhold av SO2 og sulfatpartikler bestemt.
Samme år starter NILU målinger av ozon, først i Telemark og senere i Osloområdet.
1976: Fase 1 i prosjektet «Sur nedbørs virkning på skog og fisk» avsluttes med en internasjonal konferanse i Telemark. Den enstemmige konklusjonen er at det er sammenheng mellom fiskedød og surt vann, og at det sure vannet skyldes sur nedbør.
1977: Sluttrapporten for LRTAP-prosjektet legges fram, og viser at de fleste land i Europa mottar betydelige mengder luftforurensning fra andre land. Som følge av dette etableres det felleseuropeiske overvåkningsprogrammet EMEP (European Monitoring and Evaluation Programme), som i første omgang omfatter svovelkomponenter i luft og nedbør. NILU får ansvaret for koordineringen av den kjemiske delen av måleprogrammet, samt å samle inn, bearbeide og utgi alle måleresultatene.
1979: Prøver tatt ved NILUs målestasjon på Svalbard viser at området mottar forurensning fra sørligere strøk, særlig i perioden februar-mai. Episodene kan vare fra noen dager og opp til et par uker. Samme år trer Konvensjonen om langtransporterte grenseoverskridende luftforurensninger i kraft, etter å ha blitt ratifisert av 24 land. Gjennom koordineringsarbeidet og et prosjekt der NILU og Institutt for geofysikk ved UiO fikk i oppdrag å undersøke hvordan reduserte svovelutslipp kan påvirke den sure avsetningen, spilte NILU en viktig rolle i etableringen av grunnlaget for Konvensjonen.
