Meteorolog og skedsmogutt Dag Tønnesen har jobbet på NILU siden 1984, men 30. april i år er det slutt. Da skal forskningsrapporter, måledata og utredninger erstattes av strategisk plasserte gule lapper med oppgaver fra kona – og et båthus.
Båthuset befinner seg i Vik i Sogn, der kona er fra. Når det står ferdig skal det huse en gammel oselver, en norsk klinkbygd robåt av type færing som svogeren til Dag reddet fra sankthansbålet. Den har Dag satt i stand fra «ubåtstadiet» til sjødyktig, og til sommeren skal han bygge ror og prøve å seile med den. Så fra å ha vært «dritdårlig» i sløyd på skolen ser det ut til at nevenyttigheten har tatt seg opp gjennom årene. Noe Dag selv hevder at svogeren, som er tømmermester, skal ha æren for.
Mannen som kan svare på alt
På NILU er Dag kjent for å kunne svare på «alt». Bekymrede småbarnsforeldre som vil vite om det er mye luftforurensning der de vurderer å kjøpe leilighet, får snakke med Dag. Det samme får journalister som lurer på alt fra lokal industriforurensning til utslipp fra cruiseskip.
– De aller, aller fleste som ringer gjør det jo fordi de har behov for å få vite noe. Det er som regel et godt utgangspunkt for en god samtale, sier Dag.
Men han kan også fortelle om de som tar kontakt for å legge fram en hypotese de vil ha bekreftet, heller enn for å spørre om noe.
– Det er ikke alltid teoriene deres er helt knyttet til virkeligheten, sier han, – men det er vanskelig å nå gjennom med det. De er så overbevist, og de er mange som mener det samme i sine grupper på sosiale medier. De samtalene må man bare riste av seg, enkelte slag kan man rett og slett ikke vinne.
Fra sommerleir til Meteorologisk institutt
Da Dag gikk på videregående, eller på gymnas som det het da, vippet han mellom yrkesvalgene arkitekt og meteorolog. Avgjørelsen ble tatt på en sommerleir på Vestlandet, i regi av Stiftelsen for forskning og friluftsliv.
– Der fikk vi drive med alt fra lokalmeteorologiske målinger til kartlegging av arter i vannet, forteller han. – Ganske ambisiøse greier, under ledelse av professor Calle Gottske ved meteorologisk institutt i Bergen. Uansett – det avgjorde saken, og jeg valgte meteorologien.
Unge Dag endte altså på Meteorologisk institutt på Universitetet i Oslo, etter å ha tatt forberedende kurs i både matematikk og filosofi høsten 1971. Men «Filosofiens historie» av Arne Næss tok nær knekken på den akademiske løpebanen. At han besto det året, var ifølge ham selv bare flaks.
– Da hadde jeg faktisk allerede hatt mine første arbeidsdager på NILU, forteller han. – Sommeren 71 var jeg på utkikk etter sommerjobb, så jeg spurte faren min om han kunne snakke med noen av kompisene sine på NILU. De var på den tiden involvert i Bardufosseksperimentet, et prosjekt Brynjulf Ottar (direktør ved NILU 1969-1988) hadde for FFI da.
Det endte med at Dag fikk jobbe for Einar Joranger på NILU den sommeren. Joranger jobbet med et prosjekt som involverte store mengder måledata, men med et ikke fullt så stort budsjett. En lavtlønnet student var dermed velkommen arbeidskraft.
– Oppgavene jeg fikk var sånt man i dag importerer til Excel ved å trykke på en knapp, flirer Dag. – Jeg satt og tegnet stolpeplott pent inn på millimeterpapir med svak blyantstrek. Så leverte jeg dem til tegneren Per Knoph. Han brukte Letraset, sånne svarte streker, og skar dem til i nøyaktig høyde før han limte det hele pent inn. Til slutt ble hele greia fotografert og satt inn i rapporten.
Finn det relevante
Etter overstått sommerjobb måtte Dag studere ferdig, og det tok litt mer enn normert tid. Årsaken til det var, ifølge ham selv, «øldrikking og bridgespilling». Geofysisk forening i Abels tårn og Blindernkjelleren i Fysikkbygget var sosiale knutepunkter.
– Samme våren som jeg skulle avlegge eksamen fant Meteorologisk institutt ut at de manglet en del folk, forteller Dag. – Så jeg fikk lovnad om jobb der, under forutsetning av at jeg sto til eksamen. Og det gjorde jeg, heldigvis, så da var det bare å begynne på rappen. Først var det en og en halv måned i opplæring på Fornebu, og så ble jeg stasjonert som flyplassmeteorolog i Bodø.
Der ble han i noen år – så det var ikke før i oktober 1984 Dag begynte å jobbe på NILU «på ordentlig». På det tidspunkt holdt NILU til nede ved Nebbursvollen.
– Det første jeg gjorde var skorsteinshøydeberegning for en fiskeforedlingsvirksomhet oppe i Tromsø, forteller han. – Da jobbet jeg under oppsyn av Bjarne Sivertsen, og kjørte spredningsberegningssystemet CONCX.
Dag presenterte alt han hadde fått ut av resultater for Bjarne Sivertsen, som prompte erklærte at «Nei, for å lage sånne tabeller trenger man ikke ha noe greie på luftbevegelse, alle kan gjøre det. Vår ekspertise er å se hvilke tall som er relevante.»
Det var en vekker for den unge meteorologen, men han skjønte poenget.
Erfaring kommer med årene
Senere har det blitt mange prosjekter. Men selv om verden går framover, og NILU med den, er mye fortsatt ved det samme, mener Dag.
– Utstyret har blitt litt lettere å montere. Men når du er på befaring er det fortsatt fint å ha med seg noen som har beina på jorda og skjønner hva som er mulig å gjøre i virkeligheten. Noe av det har falt på meg etter hvert. Jeg har jo vært her en stund.
Men Dag husker fortsatt historier fra da han ikke var like erfaren – som for eksempel et prosjekt der de skulle sette opp en vindmåler til et planlagt anlegg i Østfold.
– Vi skulle måle vindforholdene, forteller han, – og da vi kom dit og skulle sette opp vindmåleren fant vi først ett mulig sted. Men jeg likte det ikke noe særlig, det var for skjermet. Så jeg tok med meg de andre opp på en ås. Det ble jo et stykke å gå, og Tore Hansen som var med som «gjennomføringskontroll» gikk der og mumla stadig mer høylytt om «dyrt og langt og flere millioner i strøm».
Dag overhørte protestene, og fikk overtalt Hansen og de andre til å bli med videre. Vel oppe på toppen var det en veldig fin plass med perfekte forhold for vindmåleren. Like nedenfor kunne de også se et gårdsbruk.
«Ja se der, derfra kan vi sikkert få hente strøm», sa Dag.
«Neeeei, det tror jeg nok ikke», sa den lokale representanten. «Han som bor der er formann i den foreninga som prøver å få stanset oppføringen av dette anlegget. Han kommer aldri i verden til å gå med på det.»
Så da var det bare å gå ned igjen og sette opp måleren på det første stedet.
Luftforurensning da og nå
Mye har skjedd siden 1984, også på luftforurensningsfronten.
– Det er andre problemstillinger nå, forteller Dag. – Jeg har jo jobbet mest med lokal luftforurensning, men klimaproblematikken begynte jo å bli aktuell allerede på 70-tallet da NILU lå nede på Volla. Den gangen var det i første rekke sur nedbør og svoveldioksid forskerne var opptatt av, og så kom ozonlaget opp på radaren i starten av 80-årene.
Etter dette kom trafikkforurensning og NO2, og ifølge Dag har det vært en halstarrig komponent å slite med. Det er først nå, med Euro 6 og elektrifiseringen av bilparken, at dette problemet endelig ser ut til å løse seg. Men underveis har man også funnet ut hvor ille svevestøv er, og det er jo fortsatt et lokalt problem i mange norske byer – uten noen umiddelbar løsning.
Han forteller at da han og kollegaene gjorde de første beregningene av svevestøv, var anbefalt luftkvalitetskriterium for døgnmiddel av PM10 på 70 mikrogram per kubikkmeter (µ/m3) luft. Alt under dette var som ufarlig å regne. Til sammenlikning er dagens grenseverdi, som vurderes innskjerpet, på 50 mikrogram per kubikkmeter og maksimalt 30 tillatte overskridelser. De enda strengere luftkvalitetskriteriene tilsier 30 µ/m3.
– Når det gjelder selve prinsippet for måleprogrammene, særlig for punktmålinger, så har ikke det endret seg mye, sier Dag. – Vi har jo fått mer avansert teknologisk utstyr, men det er fortsatt punktmålinger med monitor, høy tidsoppløsning og gode meteorologiske data som gjelder. Og selvsagt plassering av monitoren i forhold til det potensielle utslippet. Det er det som gjør et måleprogram anvendbart.
Stabil jobb, kort reisevei og gode kollegaer
Da Dag hadde sommerjobb på NILU i 1971 holdt instituttet til i brakkene på Kjeller. Senere flyttet NILU til Nebbursvollen, og så tilbake til Kjeller igjen i 1996.
– Da vi var så få at alle jobbet på samme, begrensede område hadde vi nok en mer enhetlig følelse, funderer han. – Men jeg vil jo si at det alltid har vært et godt sosialt miljø på NILU, uansett hvor mange vi er.
Likevel har mye endret seg – ikke minst på IT-fronten – eller EDB, som det het den gang. Dag husker da NILU kjøpte nye Winchester diskdrivere. De var på størrelse med kjøleskap og hadde den vanvittige kapasitet av 1 MB. Det var mye data den gangen!
Han kan også røpe at meteorologer flest bruker det samme programmet nå som da, men til færre oppgaver. «If it works, don’t fix it», som han sier. – For å få vesentlig bedre svar må det veldig mye mer avansert modellteknologi til. Som regel går det fint uten, legger han til.
Ellers mener han hemmeligheten ved å bli i en jobb lenge er å trives.
– Jeg har en god og stabil jobb i nærheten av der jeg bor, det har mye å si. Gode kollegaer hjelper også. Og etter hvert som jeg har kommet over en viss alder, tillater jeg meg å ikke bruke så mye tid på å lære meg nye ting heller, flirer han. – Ikke helt nytt, i hvert fall!
For noe nytt blir det alltid, for eksempel fordi IT-avdelingen innfører splitter ny versjon av Office-pakka seks måneder før han skal ut i pensjon. Men, som han sier, man venner seg til alt. Hans beste tips når en funksjon i et program ikke virker er forøvrig å høyreklikke, da får du som regel opp forslag til løsninger.
Ellers er hans beste råd å ta det med et smil når noe ikke går helt som det skal.
– Tenk at «dette fikser vi», og ha en offensiv og positiv holdning, sier han. – Det hjelper på det meste.
En kortspiller forlater sitt bord
30. april er svevestøvsesongen sånn noenlunde over, og Dag har sin siste dag som NILU-ansatt. Han har timet det godt. Han får bidratt med svar på enda en runde «vår-spørsmål» om hvor langt veistøvpartikler kan fly.
I tillegg kan det jo hende noen ringer for å spørre hvor i Oslo det er best å bo, sånn luftkvalitetsmessig.
– Der det er dyrest, pleier jeg å svare da. Kort forklart er det slik i de fleste byer: Jo høyere opp og lenger unna de mest trafikkerte veiene du kommer, jo bedre er lufta. Bor du i Oslo må du utenfor Ring 3 og opp i høyden. Da går jo ofte tomteprisene opp. Utsikt og ren luft koster!
For tida er det svært stille i NILU-bygget. Det er folk på laboratoriene, men de aller fleste andre jobber hjemmefra på grunn av koronaen. Men i korridoren der avdeling for by og industri holder til er Dag på plass. Han må rydde kontoret. Blant bunkene finner han en og annen halvveis glemt kuriositet: En artig tegning, et festprogram – men det er ikke så mange å vise dem til. Det er underlige tider.
Mandag 4. mai er Dags kontor ryddig, rent – og tomt. Den faste plassen ved «kortspillbordet» i NILU-kantina må etter hvert overtas av noen andre. Fra da av skal tida brukes på færing, båthus, Civilization og litt vedlikeholdsoppgaver i huset, som for øvrig går under navnet «Fort Apache» i nabolaget.
Lykke til, Dag!
Jeg ble kjent med Dag mens vi begge tok geofysikk hovedfag på Universitetet i Oslo, han i meteorologi og jeg i atmosfærekjemi. Han var fra første stund veldig sosial og var med på å skape et meget godt miljø blant studentene på geofysisk institutt. Vi var begge med på instituttets fotballag Geomøl – laget gjorde det veldig godt, og Dag jobbet hardt så lenge kondisen holdt.
Jeg møtte Dag første gang en iskald vinterdag i 1987 da jeg var innkalt til intervju etter å ha søkt på jobb på NILU. Dag var fagforeningsrepresentant, og stilte det spørsmålet som satte meg mest ut: «Hvor kommer nitrogenoksidene fra?» Jeg kunne egentlig ikke noe om luftforurensning, og jeg ble så stressa at jeg husker det fortsatt.
Mens det fortsatt var lov å bruke KFK-er aktivt i felt, hadde Dag prosjekter der de ble brukt som sporstoffer for å måle spredning av luftforurensning under ekstremt stabile forhold (prosjektet i Vålerengtunellen, jf. bildet over, var et av dem). Så Dag dro ut og hang opp poser med tikkende metallbokser på stolper rundt om i Lillestrøm, og ikke overraskende ringte noen politiet og anmeldte denne mistenkelige virksomheten. Saken ble ikke bedre av at det var vinter, Dag hadde Stalinbart og bjørneskinnslue, og kjørte svart Lada. Han så med andre ord ut som en profesjonell spion fra USSR.
