Den internasjonale ozondagen 16. september: Ozonlaget er fortsatt på bedringens vei. Likevel oppsto et rekordstort ozonhull over Arktis i løpet av vinteren og våren 2020, viser ny rapport.
Et tynnere ozonlag fører til at større doser skadelig stråling fra sola slipper gjennom og ned til jordas overflate.
Overvåker ozonlaget og UV-stråling
På oppdrag fra Miljødirektoratet overvåker NILU – Norsk institutt for luftforskning ozonlaget i atmosfæren og UV-stråling årlig over Oslo, Andøya og Ny-Ålesund.
Overvåkningsrapporten for 2020 viser at ozonlaget over Norge har begynt å stabilisere seg, men vinteren og våren 2020 skilte seg ut med et tynt ozonlag og mye ultrafiolett (UV) stråling. Dette skyldtes stabile meteorologiske forhold som førte til en kraftig og vedvarende arktisk stratosfærisk virvel.
– Slike polare virvler oppstår både over Arktis og Antarktis, forklarer seniorforsker Georg H. Hansen ved NILU. – Den nordlige polarvirvelen blir ofte forstyrret av værmønstrene lenger nede i atmosfæren og «sprekker» nokså tidlig, slik at ozonnedbrytningen ikke kommer ordentlig i gang.
Vinteren 2020 var imidlertid virvelen i nord veldig stabil og kald. Dermed fikk ozonnedbrytningen tid til å utvikle seg, noe som førte til rekordlave ozonverdier i det sentrale Arktis inkludert Svalbard.
Stort ozonhull også over Antarktis
I september 2020 førte langvarig kulde og en kraftig sørlig polarvirvel til at det oppsto et stort hull i ozonlaget over Antarktis.
Ifølge NASA nådde hullet sin toppstørrelse 20. september, da var det på omtrent 24,8 millioner kvadratkilometer – eller ca. tre ganger så stort som det kontinentale USA. Hullet viste seg også å være svært langvarig, og lukket seg ikke før i midten av desember. Det førte til UV-indekser på mellom 12 og 13, de høyeste verdiene NILU-forskere har målt på Trollhaugenobservatoriet siden oppstarten i 2007.
Perlemorskyer varsler ozonhull
I perioden desember 2019-mars 2020 var det uvanlig mange vakre perlemorskyene å se over Norge. Seniorforsker Tove Svendby kan ikke huske å ha sett data som viser at det tidligere år har vært så mye perlemorskyer over våre områder. Det betyr at det har vært svært stabile og kalde temperaturer høyt oppe i atmosfæren over Arktis, slik at den nordlige polare virvelen har kunnet hindre tilførsel av ozonrik luft.
– Perlemorskyene oppstår bare når temperaturen kryper under 80 minusgrader, forklarer Svendby. – På overflaten av disse skyene foregår det kjemiske reaksjoner som bidrar til en kraftig nedbryting av ozonet i atmosfæren.
Klorforbindelsene, bl.a. fra de forbudte KFK-gassene, binder seg til ispartiklene og dråpene i perlemorskyene. Da skjer det en reaksjon der det dannes klorgass. Når mørketida er over og solstrålene titter frem, splitter sollyset klorforbindelsene til klorradikaler som angriper og bryter ned ozon. Dette kan igjen føre til at det oppstår «hull» i ozonlaget, dvs. at ozonlaget blir langt tynnere enn normalt. I 2020 varte hullet i ozonlaget til ca. 20. april over europeisk Arktis, og helt til begynnelsen av mai lenger øst over Sibir.
Gradvis bedring
Resultatene fra overvåkningsprogrammet viser at det var en signifikant ozonreduksjon over Norge i perioden fra 1979 til 1997.
Som en effekt av det omfattende internasjonale samarbeidet om global utfasing av ozonødeleggende stoffer under Montréalprotokollen, er ozonlaget i ferd med å bedre seg. Overvåkingen viser at ozonverdiene har stabilisert seg på et nivå omtrent to prosent lavere enn verdiene før 1980.
Det tynne ozonlaget over Norge i 2020 viser at vi fremdeles kan få lave ozonverdier. Derfor er det viktig at alle landene innfrir forpliktelsene sine med å slutte å produsere og bruke de ozonødeleggende stoffene.
Ozonødeleggende stoffer
Etter omfattende bruk av ozonødeleggende stoffer, blant annet i spraybokser, skumplast og kjøle- og fryseanlegg, ble det på 1980-tallet oppdaget at effektene av denne bruken var at ozonlaget ble stadig tynnere. Et tynnere ozonlag fører til at større doser skadelig ultrafiolett stråling (UV-B) når jordoverflaten.
Siden de ozonødeleggende stoffene også er klimagasser, har den internasjonale innsatsen også spart atmosfæren for store utslipp av klimagasser. FNs miljøprogram (Unep) har også estimert at uten Montréalprotokollen ville forekomsten av hudkrefttilfeller ha økt med millioner av tilfeller fram til 2050.
Les rapporten “Monitoring of the atmospheric ozone layer and natural ultraviolet radiation – Annual Report 2020”.
