Tilbake i 2014 slo flere aviser opp nyheten om at «nordmenn er giftigst i verden». Nyheten var basert på en forskningsstudie som viste at på 60 år hadde nordmenn gått fra å ha seks-sju miljøgifter i kroppen til å ha 200-300.
Om vi tar blodprøver av et representativt utvalg nordmenn i dag kan det godt hende at antallet stiger med enda noen hundre.
Men betyr det at vi er giftige? At vi er forgiftet? At «miljøgifter» burde stå som dødsårsak på dødsattesten vår?
Det håper vi ikke, men vet ikke sikkert.
Sannheten er at vi har målbare mengder av flere hundre ulike miljøgifter i kroppene våre. Det samme har mest sannsynlig svensker, dansker, briter og de fleste andre som vokser opp i rike vestlige land.
Men er vi på verdenstoppen i miljøgifter?
Om vi tenker globalt havner nordmenn mest sannsynlig et godt stykke ned på lista over hvem som har de høyeste konsentrasjonene – den største mengden – miljøgifter i kroppen.
Skal vi slå oss til ro med det?
Akkurat nå vet vi faktisk ikke hva alle miljøgiftene vi er omgitt av – og som vi omgir – har å si for helsa vår på sikt. Kunnskapen vår om miljøgifters helseeffekt er stort sett basert på effekten av hvert enkelt stoff.
Den berømte cocktaileffekten, summen av alle stoffene, kjenner vi ikke helheten av.
Og det bekymrer oss. Hva betyr alle miljøgiftene vi omgir oss med for barna våre? Og for deres barn igjen? Vil de bli sunne og sterke?
Hvor kommer alle de giftige stoffene fra?
Noen miljøgifter finnes i naturen, som tungmetallene bly og kvikksølv.
Men flertallet av det vi definerer som miljøgifter er menneskeskapte, med lange og fremmedartede navn. PCB-er, bromerte flammehemmere, PFAS-er, furaner, dioksiner, fenoler, dekloraner, pesticider…
Flere av dem har vist seg å ha hormonforstyrrende effekter – selv i små mengder.
Og vi tar dem med oss hjem. Nordmenn har, sett med internasjonale øyne, relativt god råd. Hjemmene våre er fulle av dingser og elektroniske duppeditter. Vi eier både en og to biler. Vi elsker å pusse opp, og vi tilbringer mye tid innendørs. På jobb sitter vi foran en skjerm, og når vi kommer hjem plukker vi opp en annen. Så sveiper vi hit og dit, og bestiller enda flere nye greier på Internett.
Så hva med de som lager alt det vi bestiller, det som fraktes over halve verden på store containerskip. Hvor mange hundre miljøgifter har de i kroppene sine?
Har noen undersøkt dem?
Og når vi er lei av dingsene våre, når bilen slutter å gå og kjøleskapet har kjølt sin siste flaske bobler, hva skjer da?
Da sendes biler, kjøleskap, gamle nettbrett og annet elektrisk og elektronisk avfall i retur. Ikke alltid til gjenvinningsstasjonen. Ikke alltid dit vi kjøpte dem heller. Noe havner i andre land, med dårligere lovverk for håndtering av skadelig avfall.
Der knuses skjermer så bitene faller ned på bakken. Kjølevæske tappes ut og renner sakte ned til elva. Dekk brennes på enorme bål av søppel. Hver lille bit som kan gjenbrukes eller som er verdt noen kroner blir tatt vare på. Alt det andre er det ingen som bryr seg om.
Hva med de som drikker vannet fra elva, og puster inn røyken fra bålet – har de mindre mengde og lavere antall miljøgifter i kroppene sine enn det vi har?
Eller er det bare det at ingen har undersøkt dem heller?
Vi lever i en tid der det er mye mer fokus på og anerkjennelse av at kjemikalier er en stor utfordring.
Vi vet at miljøgifter er et problem som vi er i ferd med å ta på alvor. Men den kjemiske produksjonsindustrien har et godt forsprang på myndighetene som lager lovene.
Samtidig skjer det mye bra på reguleringsfronten. Mange gode avtaler med stolte og eksotiske navn. Minamatakonvensjonen, Stockholmkonvensjonen, Baselkonvensjonen, Rotterdamkonvensjonen, Århuskonvensjonen. REACH. CRLTAP.
Vi heier på norske myndigheter som fronter et EU-forbud mot alle de ulike variantene som utgjør PFAS-gruppen. Det er slike tiltak som må til for at effekten blir sterk nok, fort nok.
Men vi får ikke noen global endring uten internasjonale politiske beslutninger. Det er det som må til.
Vi trenger en «røykelov» for miljøgifter.
Politiske beslutninger er det eneste som kan tvinge industrien til å tenke nytt, tenke grønt.
Sånne ting tar tid.
Hva skal vi gjøre mens vi venter på at myndighetene skal forby miljøgiftene?
Vi som forbruker og kaster kan ta et personlig standpunkt. Vi kan la oss inspirere av tidligere generasjoner.
Ikke av dem som kjørte gamle biler på sjøen. Ikke av dem som tippet søpla ut i skogen heller. Men av dem som lot klær og sportsutstyr gå i arv. Av dem som brukte tingene til de var utslitt. Av dem som ikke kjøpte så mange ting de ikke egentlig hadde bruk for.
Dette er sikkert: Så lenge vi kjøper nye greier vil produsentene fortsette å lage dem. De vil bruke nye stoffer med mer eller mindre kjente effekter til å gjøre tingene vakrere, blankere, mykere, finere, dyrere.
Det er miljøgifter i maten vår. Det er miljøgifter i lufta vi puster. Det er miljøgifter i tingene våre.
Men vi kan ikke slutte å spise.
Og vi kan ikke slutte å puste.
