Instrumentene som måler UV og ozon står ikke inne i noen målebu. De står fritt ute. De første 42 årene sto de på taket av Fysikkbygningen på Universitetet i Oslo, og siden juli 2019 på taket av NILU-bygget på Kjeller.
Kvalitetssikrede ozonmålinger siden 1977
De første gode, kvalitetssikrede målingene av ozon startet opp på Blindern i 1977, i regi av Søren Larsen. Han brukte et Dobson-instrument, oppkalt etter ozonpionéren Gordon Dobson – som også er opphavet til navnet på måleenheten for ozonlagets tykkelse; Dobson-enheter, DU (engelsk: Dobson Units).
Det ble mer fokus på ozonmålinger utover 80-tallet. Forskerne oppdaget hullet i ozonlaget over Antarktis, og fant ut at menneskeskapte utslipp av klorfluorkarbonbaserte drivgasser (KFK), var årsaken. Med denne oppdagelsen kom også ønsket om automatiserte målinger.
Rundt 1990 kom Brewer-instrumentet til Blindern. Det kunne stå ute hele tiden. Professor Arne Dahlback, som først jobbet på NILU og senere på UiO, var ansvarlig for disse målingene på UiO de siste tiårene. I 1995 fikk Brewer selskap av et såkalt GUV-instrument som måler UV-stråling.
GUV-en og Brewer-instrumentet har tikket og gått siden den gang, men da Dahlback pensjonerte seg i april i år hadde ikke UiO lenger noen som ønsket å fortsette med UV- og ozonmålingene. Dermed flyttet instrumentene hit til NILU på Kjeller i slutten av juni. Her har de blitt kalibrert og plassert ut på taket, der vi forventer at de skal stå i mange år fremover.
Ozondata fra målingene her på Kjeller (og tidligere fra UiO) legges inn i en internasjonal database som kalles WOUDC. Men de blir også rapportert inn til Miljødirektoratet, og publisert hvert år i en overvåkningsrapport.
Årlige rapporter med data kan du finne her: «Monitoring of the atmospheric ozone layer and natural ultraviolet radiation»