Metangass som frigjøres fra den arktiske havbunnen i løpet av sommermånedene fører til at konsentrasjonen av metan i havet stiger. Overraskende lite av metangassen som stiger opp gjennom havet ser ut til å nå atmosfæren om sommeren, konkluderer norske forskere i en ny studie.
– Resultatene våre er spennende og kontroversielle, sier prosjektleder for MOCA, seniorforsker Cathrine Lund Myhre fra NILU – Norsk institutt for luftforskning.
– Vi utførte samtidige målinger på havbunnen, i havet og i atmosfæren under en omfattende kampanje sommeren 2014. Per i dag viser tre uavhengige modeller som tar i bruk de hav- og atmosfæriske målingene at metanutslippene i området ikke påvirker atmosfæren i særlig grad. Dette er et viktig budskap i debatten om tilstanden til hav- og atmosfæresystemet over Arktis.
Det er samtidig viktig å understreke at Arktis de siste årene har opplevd store endringer og gjennomsnittstemperaturer langt over normalverdiene. En grundig beskrivelse av systemet nå, og etablering av riktig tilpassede målinger, er helt sentralt for å oppdage potensielt store endringer i fremtiden, med global påvirkning.
Metanstigning siden 2006
Nivåene av metan i atmosfæren har steget med i gjennomsnitt 6 parts per billion per år siden 2006 globalt, og noe høyere over Arktis og Norge. Siden metan er den nest viktigste klimagassen etter CO2 er det er svært viktig å finne ut hvorfor.
Metangass er lagret under havbunnen i form av såkalte metanhydrater, en isliknende substans. En mulig forklaring på de økte metankonsentrasjonene i atmosfæren er at disse hydratene går i oppløsning som følge av at havene blir varmere. Metangass lekker ut fra metanhydratene på havbunnen, og stiger opp gjennom vannmassene. Noe av dette når helt opp til havoverflaten, mens en god del løser seg opp i havet. Forskerne ønsker å finne ut om disse utslippene øker, og hvor mye som når opp i atmosfæren i dag.
– Estimater på hvor mye av klimagassen metan som er lagret under havbunnen i denne formen spriker i alle retninger. En nyere beregning antyder at det er snakk om 74 000 gigatonn, og ett gigatonn er en milliard tonn, sier professor Jürgen Mienert. Han er direktør ved norsk senter for fremragende forskning på gasshydrater, miljø og klima (CAGE) ved UiT.
Dersom noe av den lagrede metangassen i Arktis frigjøres til atmosfæren som følge av klimaendringer, kan dette få globale konsekvenser i form av ytterligere klimaoppvarming i tillegg til det menneskelig aktivitet allerede bidrar med.
Hvorfor slipper ikke metanet ut i atmosfæren?
Havisen, som er den åpenbare hindringen for slike utslipp, er ikke å finne her på sommeren. Så hva er det som stopper metanet? Utslippene er tross alt veldig synlige både på havbunnen og i vannsøylen.
– Det er snakk om 250 aktive metanstråler som vi finner på relativt grunne vanndyp: 90 til 150 meter, forteller oseanograf Benedicte Ferré fra CAGE.
I følge henne er det havet selv som legger hindre i veien for metanutslipp om sommeren. Det er generelt rolig vær i området om sommeren, med lite vind. Dette fører til såkalt lagdeling av havsøyla. Havet består av vanntyper med forskjellig tetthet, og i rolig vær legger de seg oppå hverandre – litt som olje legger seg oppå vann.
– Det betyr at det er ingen eller lav utveksling av vannmasser mellom overflatelaget og lagene under. En naturlig barriere oppstår. Den virker som et tak, og hindrer metanet fra å nå frem til havoverflaten.
Men denne tilstanden er ikke evig: Når vinden blåser over havet blandes disse lagene sammen og den naturlige barrieren forsvinner. Det kan føre til at metan bryter havoverflaten og når atmosfæren.
Det er altså fortsatt mye man ikke vet om sesongvariasjonene. Metanet kan også fraktes av vannmassene, oppløses og bli spist opp av bakterier i havet. Langtidsobservasjoner er derfor nødvendige for å forstå utslippene gjennom hele året.
– Den eneste måten å få tak i disse målingene er ved hjelp av observatorier som forblir på havbunnen over lengre tid, forteller Benedicte Ferré. – CAGE plasserte ut to slike observatorier i dette området i fjor, og dataene er klare for å bli hentet opp i mai.
Unikt forskningssamarbeid
For å finne ut om metangass fra disse undersjøiske kildene faktisk når helt opp i atmosfæren ble det etablert et nytt unikt norsk samarbeid i 2013. Forskere fra NILU, CAGE og CICERO utførte omfattende undersøkelser av gassutslipp fra havbunnen vest for Svalbard i perioden juni-august 2014, og modellerte metanfluksene.
– For å lete etter utslipp av metan utførte vi observasjoner på havbunnen, i vannsøylen, i overflatevann, og i atmosfæren både fra skip, fly og landbaserte stasjoner, forteller Cathrine Lund Myhre.
Gjennom samarbeid med partnere fra blant annet Cambridge og Manchester University fikk forskerne tilgang til et av verdens best utstyrte forskningsfly. Forskerne brukte så ulike modeller for å beregne høyest mulig metanutslipp fra området, basert på nivåene fra alle metanobservasjonene som ble hentet inn fra hav og atmosfære.
Kontaktpersoner ved andre institusjoner:
Professor Jürgen Mienert, direktør ved norsk senter for fremragende forskning på gasshydrater, miljø og klima (CAGE) ved UiT
Forsker Benedicte Ferré, CAGE, forskningsleder for oseanografi, CAGE
Seniorforsker Gunnar Myhre, CICERO Senter for klimaforskning
