Vedtaket er fattet: EU har bestemt at fra 1. februar 2020 gjelder et europeisk forbud mot å bruke mer enn 0,1% av siloksanene D4 og D5 i hud- og hårpleieprodukter som vaskes av ved normal bruk.
– En rasjonell avgjørelse, sier seniorforsker Nicholas Warner, – og et vedtak som vil bidra til å redusere utslippene av siloksaner fra avløpsvann til vannmiljøet, der forskere har funnet høye konsentrasjoner.
Selv om hun er tilfreds med vedtaket (Commission Regulation (EU) 2018/35), understreker Warners kollega, forsker Ingjerd S. Krogseth, at det fortsatt er mye vi ikke vet om siloksaner.
– Og, fortsetter hun, – det store spørsmålet nå er hva industrien vil erstatte disse siloksanene med, og på hvilke måter eventuelle nye stoffer vil påvirke miljøet.
Bekymringsverdige kjemikalier i Arktis
Denne nyheten sammenfaller med lanseringen av rapporten AMAP Assessment 2016: Chemicals of Emerging Arctic Concern. Her har Warner bidratt med et kapittel som sammenfatter den kunnskapen forskerne så langt har om forekomsten av siloksaner i arktiske regioner.
– En av de største utfordringene med siloksaner er at de brukes i så stort omfang, forklarer Warner. – De brukes i ulike industrisammenhenger, så som polymerproduksjon, drivstofftilsetninger, byggematerialer, overflatebehandlingsmidler og vaskemidler. Men selv om mye av bruken foregår i polymerproduksjoner, er det hovedsakelig bruken av siloksaner i kosmetikk og personlige pleieprodukter som kremer, sjampo og deodoranter som fører til de største utslippene til miljøet.
Når vi vasker av oss slike produkter havner store mengder siloksaner først i avløpsvannet, og derfra videre til vannmiljøet. Nøyaktig hvor mye avhenger av hva slags renseprosesser som foregår i vannrenseanlegget vannet går gjennom, og hvor stor befolkning anlegget behandler vann fra.
I vann og luft
Forskerne er mest bekymret for de vannlevende organismene som lever i vann som forurenses av siloksanholdig avløpsvann. Men mesteparten av siloksanene ute i miljøet svever faktisk rundt i atmosfæren.
Siloksaner er så flyktige at det meste av det som finnes i personlige pleieprodukter vi smører på kroppene våre fordamper og brytes ned i atmosfæren.
Langtransportpotensialet for siloksaner er imidlertid bekreftet. Forhøyede atmosfæriske konsentrasjoner av både D4, D5 og D6 er målt i luft ved Zeppelinobservatoriet på Svalbard. Overvåkningsdata viser også at de årlige konsentrasjonstrendene har vært stabile de siste årene.
– At siloksaner er i stand til å transporteres gjennom atmosfæren fra kildeområder som ligger lenger sør, er et viktig kriterium for å vurdere risikoen disse kjemikaliene utgjør for fjerntliggende områder, forklarer Warner.
Regulering er en start
Det er imidlertid lite sannsynlig at siloksaner vil avsettes til jord og vann, selv under arktiske forhold, nettopp på grunn av flyktigheten. Forskerne mener at siloksaner i arktiske regioner hovedsakelig kommer fra lokale kilder, så som menneskelige bosetninger. Og fordi rensingen av kloakk og avløpsvann er såpass begrenset i disse områdene, blir de lokale siloksanutslippene omfattende i forhold til antallet mennesker som bor der. Faktisk er avløpsvann den viktigste kilden til siloksaner i arktiske akvatiske miljøer.
– Å redusere bruken av D4 og D5 til mindre enn 0,1% i personlige pleieprodukter vi vasker av er en start, avslutter Warner. – Men fortsatt kontinuerlig overvåking vil være avgjørende for å følge med på endringene i miljøkonsentrasjoner av siloksaner, og for å kunne påvirke fremtidig begrensning av siloksaner og eventuelle erstatningsstoffer.
Prosjektene nevnt i artiklene er finansiert av Norges forskningsråd (prosjekt nummer 222259) og via Framsenterets flaggskipprogram «Miljøgifter – effekter på økosystemer og helse».
