Gå til innhold

EN

Langtransportert luftforurensning

Tidlig på 70-tallet var det ikke kjent at luftforurensning kunne transporteres langt av sted med luftstrømmene og falle ned som forurenset nedbør et helt annet sted.

Luftforurensning ble ansett som nasjonale anliggender, og at industriutslipp i et land kunne forurense et annet land var et betent og ømtålig emne. Forskerne som hevdet dette måtte bevise sine påstander.

Gjennombrudd for forskningen

Gjennombruddet var forskningsrapporten «Long Range Transport of Air Pollutants, Measurements and Findings» som NILU utarbeidet for Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) i 1977. Denne forskningsrapporten ble epokegjørende for forståelsen av langtransportert luftforurensning.

Rapporten viste klart at forurensning kunne transporteres over store avstander, og at de enkelte landene hadde liten mulighet til å redusere sur nedbør ved utelukkende nasjonale tiltak.

Konvensjonen om grenseoverskridende luftforurensninger

I 1979 ble Konvensjonen om grenseoverskridende luftforurensninger (LRTAP) etablert. Målet var å skape forståelse for at luftforurensning kan spres over landegrensene – det vil si at forurensning i ett land kan føre til negative effekter i et annet.

Konvensjonen omfatter åtte protokoller som identifiserer konkrete tiltak som medlemslandene er forpliktet til å gjennomføre for å kutte egne utslipp.

Det innledende arbeidet med LRTAP ble ledet av NILU, som også senere har spilt aktive roller i det internasjonale klimasamarbeidet.

Hva er langtransportert luftforurensning?

Eksempler på langtransportert luftforurensning er forsurende gasser som svoveldioksider (SOx) og nitrogenoksider (NOx), bakkenært ozon, partikler (svevestøv) og miljøgifter som tungmetaller og persistente organiske forurensninger, såkalte POP-er.

Sur nedbør og overgjødsling

Spørsmål knyttet til forsuring og overgjødsling av elver, vann og jord har vært et sentralt forskningsfelt for NILU i flere tiår.

På 1960-tallet oppdaget forskerne først sammenhengen mellom utslipp av svoveloksider i Europa og forsuring av vassdragene i Skandinavia. Også fiskedød i Sør-Norge ble etter hvert sett i sammenheng med langtransportert luftforurensning i form av svoveloksider og nitrogenoksider fra kontinentet.

Man fant også etter hvert ut at ammoniakkutslipp fra blant annet landbruk kunne føre til overgjødsling (eutrofiering) av vassdrag, noe som igjen kan føre til algeoppblomstring og oksygensvikt.

Bakkenært ozon

NILU forsker bredt på bakkenært ozon, ved utvikling og bruk av numeriske regnemodeller på lokal og opp til europeisk skala, samt ved å tolke måledata og analyser av tidstrender.

Gjennom EUs ozondirektiv er alle europeiske land pålagt å overvåke ozonnivåene og sende ut varsel ved høye ozonkonsentrasjoner.

I Norge utfører NILU denne overvåkningen ved hjelp av et nettverk av målestasjoner.

Partikler

NILU forsker på partiklenes effekt på klimaet med utgangspunkt i målinger og karakterisering av ulike partikler, transport, omsetning og endring av partikler i atmosfæren, herunder:

  • Kjemisk karakterisering: Karakterisering av uorganiske komponenter, elementært karbon (EC), organisk karbon (OC) og organiske komponenter, sot (black carbon, BC).
  • Optiske egenskaper: Måling av sprednings- og absorpsjonsegenskaper for partikler, såkalt aerosol optisk tykkelse (AOD), profilmålinger som viser fordeling av partikler i høyden og deres egenskaper.
  • Fysisk karakterisering: Måling av partikkelmasse, antall og størrelsesfordeling.
  • Transport, spredning og fordeling i atmosfæren: Bruk av modeller, særlig FLEXPART og EMEP.
  • Kildeanalyse: Bruk av modeller (f.eks. FLEXPART, EMEP Unified) og kildespesifikke komponenter som levoglucosan.
  • Strålingsberegninger: Ser på partiklers effekt på strålingsbalansen.

NILU har særlig stor måleaktivitet ved observatoriene Zeppelin (Svalbard) og Birkenes (Agder). Aerosole profiler måles på Andøya. Nesten alle partikkeldata er tilgjengelig fra http://ebas.nilu.no.

Fakta om bakkenært ozon

Bakkenært ozon er et stort miljøproblem. Ozongassen kan føre til helseskader, skader på vegetasjon, reduserte jordbruksavlinger og nedbrytning av materialer. I tillegg er ozon en viktig drivhusgass.

Gassen ozon (O3) forekommer overalt i atmosfæren. Bakkenært ozon er et begrep som brukes både om ozon helt nede ved bakken og ozon i troposfæren generelt, fra jordas overflate og opp til ca. 10 km høyde.

Det bakkenære ozonet dannes gjennom kjemiske reaksjoner mellom nitrogenoksider (NOx) og flyktige organiske forbindelser (VOCs).

Ozonet i stratosfæren (fra 10-15 km over jordas overflate) kalles ozonlaget.

Fakta om partikler

Atmosfæriske partikler har stor betydning for både klima og lokal luftkvalitet. Per i dag vet forskerne for lite om hvordan partikler påvirker atmosfæren, og dette er en stor kilde til usikkerhet i vår forståelse av klimaendringene.

Partikler kan både virke avkjølende og oppvarmende. Dette er avhengig av partiklenes kjemiske sammensetning og optiske egenskaper. Partikler er definert som kortlivede klimadrivere.

Aerosoler i atmosfæren består av faste partikler, væskedråper eller en blanding av dette, suspendert i luft eller gass. Den kjemiske sammensetningen av aerosolene varierer veldig, og partiklene varierer også veldig i størrelse. Den store variasjonen skyldes at det er enormt mange kilder og ulike dannelsesmekanismer.

Partikler blir sluppet direkte ut i atmosfæren (primære partikler) eller de dannes fra forløpergasser (sekundære partikler) som SO2 og VOC-er. Partikler dannes også fra fordamping av skydråper.

Jo høyere antall partikler det er inne i en sky, jo flere partikler er det å fordele kondenserende vanndamp på. Dette gjør at skyen blir hvitere og lever lenger enn vanlig. I tillegg kjøler prosessen ned temperaturen på jordoverflaten, ved at skyen reflekterer mer sollys før det når bakken.