Gå til innhold

EN

Skadevurdering

Mange forurensningshendelser fører til uønskede biologiske utfall, og betegnelsen «forurensning» er  derfor helt på sin plass. Det komplekse aspektet av enhver forurensningshendelse er å bestemme omfanget av skaden på urbefolkninger og biota. Hva utgjør tapet av en sjøfugl i rede penger, og er dette den beste måten å uttrykke et slikt tap på?

Over tid har det blitt utviklet flere ulike verktøy som kan brukes til å kvantifisere slike tap, og gjøre det mulig å bøte på skaden.

I Europa har innføringen av miljøansvarsdirektivet (2004/35/EF) ført til utviklingen av REMEDE-verktøykassen, som brukes til å analysere disse skadene. I tillegg til å gjøre godt igjen og gjenopprette miljøet etter en forurensningshendelse, må forurenseren nå betale for miljøgoder og tjenester som har gått tapt i løpet av eller som følge av hendelsen. Omfanget av denne kompensasjonen bør være lik eller overstige verdien av det som er tapt. Men å finne ut hvilke avhjelpende tiltak som bør utføres krever både varsomhet og innsikt – en analyse av fordeler og ulemper vil være nødvendig.

Damage assessment-1

Utbedring

Mange miljøkjemiske kildesporingstilfeller er reaktive, det vil si at de finner sted etter at et ikke planlagt forurensende utslipp har skjedd. Noe som nå kan kreves er at det forurensede området eller elven/vannet skal føres tilbake til en tilstand som er lik eller bedre enn slik tilstanden var før forurensningen inntraff. Dette krever identifisering av omfanget av skaden som er forårsaket. Avhengig av typen og omfanget av forurensningen kan mange forskjellige løsninger for utbedring være mulige. I utgangspunktet kan både arealutbredelsen og graden av negativ innvirkning måles. Utbedringen kan omfatte naturlig forløp, som innebærer at miljøet i all hovedsak renser seg selv – selv om gjenopprettingen i et slikt scenario kan være langsommere enn om man iverksetter fysiske eller kjemiske inngrep.

Ulempen ved slike inngrep kan være utilsiktede effekter på andre deler av økosystemet. Å velge det rette inngrepet for et økosystem er en kompleks oppgave, siden restaureringstiden vil variere i stor grad. Det samme vil omfanget av berørte tapte miljøelementer. Man må sette hurtighet opp mot den potensielle skaden som kan oppstå; å hogge ned og frakte vekk oljeforurenset vegetasjon fjerner oljen, men kan også fjerne habitatet for bestemte arter og føre til ytterligere skade på det rammede området. Hver eneste potensiell utbedringsstrategi må vurderes, og en avgjørelse tas på grunnlag av tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon, og med involvering av berørte interessenter.

Oljesøl i våtmark
Foto: Michael Mudge, NILU

Hvis en forurensningshendelse faller inn under det europeiske miljøansvarsdirektivet, må ethvert tap av miljøressurs eller -tjeneste beregnes og en likeverdig eller større kompensasjon ytes. Det kan bety at forurenser må utvikle nye habitater for berørte arter, eller stå for opprydding av et større forurenset landområde for å kompensere for tapet. Mange av aspektene i denne prosedyren krever ekspertvurdering:

  • Hva var den opprinnelige grunnlinjetilstanden?
  • Hvor mye økosystem eller miljøtjeneste har gått tapt?
  • Hva er den mest hensiktsmessige verdivurderingsmetoden for å måle et slikt miljøtap?
  • Hvordan avgjør du når grunnlinjetilstanden er gjenopprettet?
  • Hvilke utbedringsmodeller kan benyttes?
  • Hvilke av de potensielle avbøtende kompensasjonsmulighetene som er tilgjengelige gir størst uttelling?